Marisa og Ellen har spilt på samme lag nesten hele livet: – Det er dette som er hjemme

For de to 19-åringene startet deres felles historie allerede i barnefotballen, og da på LSK Tiur. Det var en meget spesiell tid, minnes de to jentene. 

– Vi var jo som en familie, både spillere, trenere og foreldre. Fotballkarrieren kunne ikke fått en bedre start. 

Mer om tiden på LSK Tiur kan du lese lenger ned i saken. Først skal vi bli litt bedre kjent med de to jentene fra LSKs damelag i 2. divisjon. 

– Liker å tro det er litt Ronaldo-gener

Marisa har spilt i LSK siden hun var 6 år. Hun er fra Lillestrøm, men er halvt portugisisk da hennes mamma er fra Portugal. 

– Så det er noen Ronaldo-gener her liker jeg å tro, smiler hun. 

Fotballinteressen kom naturlig for henne da hele familien er veldig fotballinteressert. 

– Mamma har alltid vært veldig engasjert og en ordentlig idrettsdame. Hun har vært med å bidra med masse, vært hjelpetrener i klubben og involvert i mange år. Hun er veldig engasjert i fotballen. 

Så da Marisa hadde lyst til å starte med fotball var ikke moren vond å be. 

– Jeg startet sammen med noen venninner, blant annet Ellen som da gikk på fotball, og det ville jeg også prøve ut. Mamma var selvfølgelig veldig positiv til det. Jeg har altid vært veldig eksponert for fotball i heimen, som en del av en fotballglad familie så har det alltid vært en kamp på TV hjemme. 

– Slutta da jeg måtte trene

Ved siden av Marisa sitter hennes venninne, Ellen. Også hun er født og oppvokst i Lillestrøm, nærmere bestemt på Kjeller. 

Hun startet å spille fotball i LSK allerede i barnehagen.

– Alle gutta skulle jo starte, så da ville jeg også. 

I mange år gikk hun også på langrenn. Det ga hun seg med da hun var 13-14 år gammel. 

– Jeg slutta da jeg måtte begynne å trene, ler hun og fortsetter: 

– Kondis er ikke min sterkeste side. I fotballen er det litt mer innbakt og konkurranse i å løpe etter ball og dueller. Fyring og tenning på banen var mer for meg enn å gå på ski alene i skogen. 

Nære venninner

Både Marisa og Ellen er forsvarsspillere, og har en god relasjon på banen. Ofte ser man at Marisa slår innleggene og at Ellen er der å header på mål. 

– Det er en god link der ja. Vi har alltid spilt sammen og fått en god relasjon på banen, sier Ellen. 

Fotballen har også styrket og formet relasjonen til de to jentene utenfor banen. 

– Vi har sett hele følelsesspekteret til hverandre på fotballbanen, og Ellen er kanskje en av veldig få jeg tør å ordentlig kjefte på. Hun tør også å kjefte skikkelig på meg. Vi tar oss ikke nær av det på en måte, sier Marisa. 

– Vi tør å vise følelser. Det var en kamp har hvor jeg hadde så vondt, men jeg turte ikke å gråte eller si ifra til treneren. Men da Marisa så på meg så knakk jeg fullstendig. Så det er et spesielt bånd, legger Ellen til. 

– Kan snakke om alt

De to jentene har fulgt hverandre hele veien, barne- og ungdomsskolen, og også på Wang Toppidrett sammen nå de siste årene. 

– På godt og vondt, ler de. 

– Vi har nok en annen relasjon vi sammen enn vi har med andre. Men vi kan jo få nok av hverandre også, men det er trygt og godt på en måte. 

De forteller at de ikke må snakke sammen hver dag. 

– Det kan gå noen dager uten at vi snakker også, men når vi sees så er det som om det var i går. Vi kan jo snakke sammen om alt, så det er et fint og godt grunnlag vi har i alle fall når vi nå kanskje havner på ulike veier etter videregående, sier Marisa. 

Skulle hvile - spilte kamp

Under praten vår med jentene kommer det frem at de begge to er ganske så klønete, og begge har vært på legevakten med noe bisarre skader. 

Spesielt Ellen har vært utsatt. 

– Jeg har jo et kne da som sklir ut litt her og der. Det har vel skjedd fem ganger tror jeg. Siste gang måtte jeg også operere for da var det helt ute. sier hun. 

– Og så hadde vi kamp nå nylig og da fikk jeg skulderen ut av ledd, så det er jo helt ekstremt egentlig. 

– Blir du ikke redd for at det skal skje igjen?

– Da tror jeg det kan gå dårlig hvis jeg begynner å bli redd. Jeg må bare fortsette å spille mitt spill og gi alt, så går det som det går.

Rift på begge øynene

Marisa minner Ellen på at hun må fortelle om de to gangene hun har vært på legevakten av samme årsak. 

På Gothia Cup fikk hun nemlig hårbørsten i øyet, forteller hun. 

– Jeg skulle gre meg da og så fikk jeg en av de spissene inn i øyet. Jeg tenkte ikke så mye mer over det, annet enn at det var litt tåkete den dagen. Men da jeg våknet dagen etter var jeg omtrent blind på øyet, og da havnet jeg på akutten i Gøteborg og det viste seg at jeg hadde kutt på pupillen. 

Noen måneder senere fikk hun en rift på det andre øyet. 

– Andre gangen var jeg hjemme og skulle bare gni meg i øyet fordi det klødde og så kjente jeg at det skjedde noe. Det er ikke så lenge siden faktisk, men da måtte jeg ringe Marisa så hun kunne kjøre meg på legevakta. Da viste det seg at jeg hadde fått en rift på hornhinna, sier hun. 

– Jeg måtte droppe tentamen på grunn av et tilbakefall på øyet, men det var helt greit altså. Det er verre å gå glipp av fotballkamper på grunn av det. 

– Som en familie 

Så litt tilbake til barnefotballen. For hva var egentlig så spesielt med LSK Tiur?

– Det var en så veldig veldig fin gjeng, den 2006-gjengen. Vi har vunnet cup i Portugal mot Benfica sammen, og vi var bare et spesielt og sammensveiset lag. Vi var et lag med så god kjemi og samhold, og vi spilte så bra sammen. Vi var som en familie. 

Både spillere, trenere og foreldre var ett lag. 

– Det var jo noen av fedrene som skaffet merch og kamerautstyr, og sendte Tiur-TV live på Facebook. Vi var kjent for å ha ivrige og engasjerte foreldre på godt og vondt. Vi var skikkelig heldige med gjengen fra start, smiler de. 

– En gang Tiur - alltid Tiur

Fortsatt føler de to seg som en Tiur-jente. 

– Barndomstiden med LSK Tiur var noe helt spesielt. Når jeg ser en av de Tiur-jentene så føler jeg jo at vi har et spesielt bånd og mange gode minner. 

Som regel slutter man å bruke navn som Tiur når man blir litt større. 

– Vi dro den litt lenger enn andre lag. Vi fortsatte nesten litt for lenge, men det var jo så enkelt og fint også, for da skjønte jo alle hvem man snakket om. 

– Det blir litt sånn en gang Tiur - alltid Tiur. 

– Flaueste jeg har vært med på

Et av de beste minnene de to har er da de kom helt finalen i Gothia Cup i 2022. Finalen ble spilt på Gamla Ullevi. Det ble sølv på jentene, men det er ikke det Marisa husker best fra den dagen. 

– Det var relativt mange fler mennesker der enn vi er vant med. Kampen ble sendt på TV, og jeg var så stressa og nervøs. Jeg skulle være kaptein den kampen. Jeg var helt ødelagt av nerver egentlig. 

Så skjedde det som hun omtaler som sin "flaueste opplevelse noen sinne". 

– Det var myntkast og hilsing og så videre, og så føler jeg at jeg ble lurt av dommeren. Når du ser videoen så skjønner du hva jeg mener, sier hun og fortsetter: 

– Det var en dag med både oppturer og nedturer. Vi ledet finalen 1-0, men tapte 2-1, og så kom man tilbake og hadde fått den videoen... Jeg kan heldigvis le av det nå og mot slutten av den dagen etter finalen, så ble det jo en morsom greie. 

Videoen av det Marisa omtaler som sitt flaueste øyeblikk kan du se her: 

Mange gode minner

Sammen har de jo jentene opplevd mye på fotballbanen. De har blant annet vunnet Norway Cup sammen to ganger, spilt semifinale i NM to ganger med J16. De har som nevnt også sølv i Gothia Cup, i tillegg til opprykk. 

– Veldig spesielt å oppleve. Vi har vært gjennom alt føler jeg, sier Marisa.

De to er også de eneste jentene fra 2006-kullet i Akershus som har vært med å spille alle kampene på regionale samlinger.

– Vi startet her da vi var 5-6 år, spilt sammen på aldersbestemte lag, som senior og vi har rykket opp. Vi klatrer en stige føler jeg. Når jeg tenker over det så er det jo veldig spesielt. 

– LSK er hjemme 

På spørsmål om de kommer til å bli i LSK hele karrieren svarer de: 

– Vi har vært her hele tiden, og kjenner ikke til noe annet på en måte. Det er kanskje både på godt og vondt.

Marisa utdyper: 

– Det er jo alt jeg kjenner til, så det er på en måte utenkelig å representere noe annet. LSK er blitt en del av meg og identiteten min. Jeg er født og oppvokst her, og har hatt på denne logoen omtrent hver dag siden jeg var 6 år. Vanskelig å se for seg noe annet. 

Ellen hadde et lite avbrekk i høst i Ull/Kisa, hvor hun trente med LSK, men spilte kamper for Kisa. 

– Jeg har jo blitt her av en grunn. Det er trygt og man føler seg ivaretatt. Det er gjengen man har vokst opp med. Ja, det kommer nye og andre går, men noen få består. To eneste som har vært her hele veien fra 2006-gjengen. 

– Her man alltid har vært og trives. Det er dette som er hjemme, sier Ellen. Marisa er helt enig. 

– Det blir jo hjemme på en måte. Jeg har 13-14 år i denne klubben. 

Drømmer om nytt opprykk

LSKs damelag rykket opp til 2. divisjon i fjor. Det å skulle få bli med på et nytt opprykk 

Mindre, bli best. Selvinnsikt kommer ikke helt dit. Mest for gøy, men også for at man vil være på et visst nivå. Å ta med laget opp i førstedivisjon hadde vært helt nydelig, sier Ellen. 

– Jeg skal være ærlig å si at jeg har et såpass stort konkurranseinstinkt og styres av det at jeg ikke kunne spilt fotball kun for gøy i 4. divisjon for eksempel. Spiller for å pushe og utfordre meg selv. Så det å skulle klatre opp til 1.divisjon er jo et langsiktig mål, sier Marisa. 

– Er det mulig da? 

– Absolutt. Alt er mulig. 

– Men det er jo lang vei å gå. Rykket opp i fjor, så det må bygges opp, og noe vi får til over tid, men det er absolutt mulig, avslutter de.